I slutten av mai 2019 kunne vi lese i E24 at Erna Solberg uttalte følgende: “Det var en tøff lobbyvirksomhet mot alle politikere på stortinget fra alle selskaper i oljebransjen.”
Dette utsagnet må bety at politikerne ikke klarte å stå imot dette presset, og at heller ikke AP og SP i den nye regjeringen med SV på hjul våget å gjøre noe annet. I seg selv er dette alvorlig fordi det sier noe om hvordan maktforholdene i vårt demokrati er. Og beslutningen skjedde ikke i et vakum. Den skjedde i en verden der det ikke er rom for å lete etter og utvinne mer fossilt brensel. Derfor ble oljeskattepakken på mange vis en manifisering av at “Det norske petroleumsindustrielle regjeringskompleks” er reellt.
Begrepet ble alminneliggjort med Dwight D. Eisenhower sin avskjedstale 17. januar 1961, men da som “Det militærindustrielle kompleks”. Uttrykket beskriver hvordan interessefellesskapet mellom forsvarssektoren og forsvarsindustrien som forsyner den, påvirker offentlig politikk til sin fordel. Begrepet har senere oppstått i ulike former for å beskrive andre lignende maktkonstellasjoner basert på interessefellesskap. Slik som The Military Industrial Congressional Complex (MICC), hvor aktørene kan sies å forme et jerntriangel. Vi kan her godt betrakte “Det norske petroleumsindustrielle regjeringskompleks” (DNPR), som en direkte parallell til dette begrepet.
Hvem består så dette komplekset av? Politisk vet vi hvilke partier som stemte for oljeskattepakken i første instans. Det var Høyre, Krf, FrP, Venstre, AP og SP. De to sistnevnte valgte å opprettholde den med støtte fra SV. Disse utgjør den politiske siden i jerntriangelet.
Industrisiden av jerntriangelet kan vi godt si at er de som har dratt nytte av oljeskattepakken gjennom å få sine prosjekter godkjent. Herunder underleverandører og aksjonærer. Listen nedenfor er ikke uttømmende.
- Equinor
- Vår Energi
- Shell
- ConocoPhillips
- Aker BP
- OMV
- Spirit Energy
- Wintershall Dea
- Neptune Energy
- Lundin Energy
- OKEA
- MOL
- DNO
Den siste siden i jerntriangelet består av statlige- og offentlige aktører som Petoro, interesseorganisasjoner som LO og NHO, samt øvrige som indirekte er tjent med en økt petroleumsaktivitet. Til sammen representerer de et interessefellesskap med en betydelig maktbase som er vanskelig å utfordre, og å tre ut i fra. Det siste følger av makten de besitter. At LO er representert i Arbeiderpartiets sentralstyre, er bare ett utrykk for hvor sammenvevet dette interessefellesskapet er, og vi kan jo bare tenke oss hvilke konsekvenser det ville ha om AP valgte å kaste LO ut av sitt sentralstyre – om det i det hele tatt ville være praktisk mulig.
Spørsmålet for miljøbevegelsen må derfor bli hvordan de best kan penetrere DNPR – om ikke med kalde fakta, og få til den endringen som vi er helt avhengige av om vi skal sikre framtiden for kommende generasjoner. Uansett hva svaret blir, så må komplekset være bevisst på sin rolle i å framprovosere responser.
-For dersom man skal legge vurderingene til Joachim Skahjem, som delt under Debatten på NRK til grunn, så er tiden for at jerntriangelet tar dette ansvaret kommet. Konteksten er at kun MDG og Rødt av partiene på Stortinget, har avstått fra å stemme for oljeskattepakken direkte eller indirekte. En endring innenfra er derfor lite sannsynlig med det første. At enkelte i miljøbevegelsen oppfatter at de nå står med ryggen mot veggen, bør derfor ikke overraske noen.
