Dagligvaremarkedet er i dag dominert av Norgesgruppen, Rema 1000 og Coop. Bunnpris har en mindre markedsandel på ca 4 prosent. Dette i seg selv vitner om liten konkurranse. I det politiske Norge er det derfor ikke overraskende at det kommer krav om tiltak for å redusere denne opphopningen av markedsmakt. Spesielt ettersom en viktig konsekvens er at norske matvarepriser ligger langt over prisene i eksempelvis Sverige.
Som naturlig er har det over tid og med vekslende regjeringer blitt foreslått ulike tiltak for å redusere denne markedsmakten, men uten resultat. Vi er redd for at det samme vil gjelde nå.
Derfor tar vi til orde for tøffe reguleringer. Ønsker man lavere priser, må man snarere gjøre det enklere å starte og drive dagligvarebutikk. Norske myndigheter kan eksempelvis vedta at en aktør kun kan ha en markedsandel på maksimalt 25 prosent per landsdel. I seg selv vil dette sikre at en eller to aktører ikke blir for dominerende. Men man m også senke etableringsbarrierene. En effektiv måte å gjøre dette på er å sikre likere innkjøpsbetingelser.
For landbruksvarer beskyttet av importvernet er dette svært enkelt. Samtidig med at man setter prisene til bonden i landbruksoppgjøret, så setter man prisene til dagligvareleddet fra samvirkene. Dette vil sikre like priser til alle dagligvareaktører på en rekke basisivarer. I tillegg kan man innføre tilsvarende priskontroll på de samme og flere andre basisvarer for forbrukerne. Fortjenesten for dagligvarekjedene vil for de fleste av disse basisvarene dermed være gitt. Det samme vil prisen til forbruker være.
For dagligvarekjedene vil det da gjenstå å konkurrere på driftskostnader og varer uten priskontroll. En konsekvens av dette kan være at prisene på slike varer uten priskontroll vil skyte i været. Men om man sikrer at dette i all hovedsak er luksusgoder folk ikke nødvendigvis trenger for å leve normalt gode liv, så er dette av mindre betydning. Dette kan også vise seg å få en helseeffekt som kan måles i milliarder av kroner hvert år, dersom det fører til at befolkningen får et sunnere kosthold.
Faren for prisstigning på varer uten priskontroll vil også reguleres av handelslekkasjer til Sverige og til konkurrenter i Norge med fokus på non-food produkter. Disse lekkasjene ser vi allerede.
En annen kjent etableringsbarriere er tilgang på forretningslokaler. I Norge er dette benyttet aktivt som et konkurransemiddel, og det har ført til differensiering med ulike merkevarer i detaljvarehandelen. Norgesgruppen gjør dette bl.a. gjennom Kiwi, Meny, Spar og Joker. Dette skaper en illusjon av konkurranse, og en tetthet av butikker som gjør det lite lønnsomt å etablere seg for nye aktører. Fordelen for Norgesgruppen er større markedsandel og større markedsmakt, som gjør at man kan operere med større marginer gjennom økte priser til forbrukerne.
Ulempen er økte distribusjonskostnader. Investeringene i flere mindre eiendommer er isolert sett ikke nødvendigvis en økonomisk ulempe, og bidrar til at fortjeneste kan tas ut i eiendomsselskapene, og kamuflere noe av fortjenesten i dagligvareleddet.
En tilleggsregulering som derfor bør vurderes, er å forby differensiering av merkevarer i forhandlerleddet. Det vil bety at Norgesgruppen og Coop må benytte ett merkenavn på alle sine dagligvarebutikker.
Oppskriften er enkel, men krever tøff markedsregulering. Det positive er at det vil gi økt konkurranse, lavere priser på basisvarer og ivareta forbrukernes rettigheter på en langt bedre måte enn i dag. For vi har ikke råd til å la prisen på energi i energimarkedene, og markedsaktører med for stor markedsmakt, bestemme hvor mye penger småbarnsfamilier skal ha igjen til fritidsaktiviteter for barna sine, og om minstepensjonistene skal ha råd til grovbrød eller må spise loff.
En av politikernes viktigste oppgaver er å ivareta en stabil og forutsigbar kjøpekraft for sine innbyggere.
