Ideen om at mennesker danner grupperinger med felles språk, etnisitet og selvbevissthet, og at slike grupper burde være i stand til å styre seg selv, står stadig sterkere. Det vi kjenner som nasjonalisme har formet mye av historien de siste 500 årene, og benyttes nå av en rekke stater for å skape økt indre samhold.
I tilfellet Tyrkia er dette spesielt tydelig. Statsstyrte TV- og radiomedier har i mange år kunngjort historiske dramaserier som skildrer Det osmanske riket. -Serier som også har blitt svært populære i tidligere osmanske territorier som Bulgaria. Suksessen har til tider vært så stor at dramaseriene har blitt regnet som en del av Tyrkias myke makt.
Men dramaseriene tjener også en rekke andre formål, hvorav det viktigste kanskje er å samle nasjonen. For Tyrkia er splittet både i sin nasjonalisme og i sin politikk. Bestrebelsene på samling gjennom økt nasjonalisme har også gjort at Tyrkias forhold til det internasjonale samfunnet mer anstrengt, og man har ikke oppfylt medlemsforpliktelsene i Europarådet, f.eks. ved å forby bruk av andre språk enn tyrkisk i formidling av offentlige tjenester.
I tillegg spiller militæret en stor rolle i det politiske Tyrkia. Det har vært flere militærkupp i den nyere tid, og militæret regnes som en vokter av Tyrkias sekulæritet, nedfeldt i landets grunnlov. Det synes ikke å være noen uttalt stor folkelig motstand mot dette, snarere tvert imot. Forsvaret er i følge meningsmålinger, den statlige institusjonen befolkningen har størst tillit til.
-Det var også argumentet om svekket sekulæritet som skulle komme til anvendelse da fraksjoner innad i militæret den 15. juli 2016 forsøkte å kaste Erdogan. Fraksjonene forsøkte å ta kontroll over viktige statsinstitusjoner og strategisk viktige landemerker, men ble slått tilbake av lojale styrker og av folkemengder som ble oppfordret om å ta til gatene. Regjeringen i Tyrkia anklaget kupplederne for å stå i forbindelse med Gülen-bevegelsen, som ansees som en terroristorganisasjon i Tyrkia, og som er ledet av forretningsmannen Fethullah Gülen. De anklaget også USA for å beskytte han, ettersom han oppholdt seg i USA, og USA ikke ville utlevere han.
Hvordan Erdogan klarte å overleve kuppet er i liten grad beskrevet av vestlige medier, men TRT World beskriver det slik. Det hevdes også at Erdogan ba om asyl i Tyskland, mens flyet hans var på vei fra hans sønns ferieresidens, og sirklet over Ataturk flyplass i Istanbul. Forespørselen ble etter sigende avslått. Planen var så å forespørre Storbritannia, men situasjonen ble avklart før en slik forespørsel fant sted. Det skal ha vært Erdogans bruk av sosiale videomedier som gjorde at folk tok til gatene, og at kuppet ble slått tilbake. Det påstås også at det var russisk etterretning som varslet Erdogan om kupplanene, slik at han kunne komme seg i trygghet, men dette er ikke bekreftet av russiske eller tyrkiske myndigheter.
I ettertid av kuppet har det vært mange spekulasjoner rundt hva som drev kuppet fram. Noen hevder det var forhold rundt bekjempningen av korrupsjon i etterkant av en korrupsjosskandale som rystet Tyrkia i 2013, og som skapte en konflikt mellom Erdogans parti AKP og Gülen-bevegelsen. Andre at Erdogan bragte landet i en mindre sekulær retning, slik at Forsvaret måtte gripe inn. Samtidig uttalte den tyske forsvarsministeren på denne tiden, fire måneder før kuppet, at flyktningkrisen hadde gjort godt samarbeid mellom EU og Tyrkia til en «eksistensielt viktig» sak. “Derfor er det nå riktig å fremme forhandlingene om Tyrkias EU-tilslutning”. Dette kan indikere at Erdogan var blitt viktigere, men også en trussel for både for EU og USA, i den grad USA så det som en trussel at Tyrkia ble EU-medlem. Noen hevder også at det var en falsk-flagg operasjon av Erdogan selv for å befeste sin makt. -Altså var det flere aktører som hadde interesser, om enn ikke motiver.
For Erdogan selv betød kuppet en gyllen mulighet til å innføre en unntakstilstand. Denne ble etterhvert forlenget og varte i to år. Under denne tiden ble det gjennomført en utrenskning av Gülen-tilhengere og ikke-lojale, spesielt i forsvaret. Flere fikk livstidsdommer.
Det er uklart hvordan kuppforsøket påvirket Erdogan, men uavhengig av hvem som initierte det, fikk Erdogan beviselig en rekke svar på hvem han kan regne som sine venner og ikke. Dette må ha påvirket hans videre orientering. Tyrkias betydelige militærmakt og geopolitiske plassering, gjør også landet attraktivt som samarbeidspartner. Det er noe Erdogan har vist at han evner å utnytte til sin fordel.
Ikke bare er landet medlem av NATO og vert for amerikanske luftstyrker og atomstridshoder, men de er også kandidat til EU-medlemskap og har et voksende samarbeid med Kina. Erdogan har forstått at endringen i styrkeforholdet mellom vest og øst betyr muligheter for nasjonen, og illustrerende nok har han uttalt at Tyrkia kan komme til å vurdere å melde seg inn i Shanghai Cooperation Organisation (SCO) i stedet for i EU. Erdogan er invitert til deres møte i september og planlegger i første omgang for observasjonsstatus på linje med Saudi Arabia og Qatar.
På samme måte legger Erdogan også press på NATO, og blokkerer foreløpig Sverige og Finland sitt ønske om NATO-medlemskap. Dette er igjen et godt kort ovenfor Russland, som under Ukraina-krigen har utviklet seg til å bli Tyrkias viktigste handelspartner med flere større energiprosjekter som de viktigste bidragene.
Samtidig sanksjoneres Tyrkia av USA for sitt kjøp av russisk militærteknologi og av EU og Storbritannia for oljeboring utenfor Kypros. Den prominente tyrkiske forretningsmannen Sitki Ayan og hans virksomheter ble sanksjonert nylig, og Tyrkia ble omtrent samtidig advart av USA om at de vil miste markedsadgang til G7-markedene om de ikke følger USAs sanksjonsregime mot Russland.
Dette siste vil garantert oppleves som utidig innblanding i Tyrkias politikk, og er utvilsomt et amerikansk ønske om å tvinge Tyrkia til å velge side i den økonomiske politikken – bort fra Russland. Det er betydelig uro i USA og Israel for hvilke strategiske konsekvenser de stadig dypere økonomiske båndene med handel i rubler mellom Tyrkia og Russland kan føre til.
At Tyrkia er under press, illustreres også av Tyrkias innenriksminister Süleyman Soylu, som denne uken anklaget USA og enkelte europeiske land for å drive psykologisk krigføring mot Tyrkia, ved å stenge deres diplomatiske virksomhet i landet i frykt for terror. Innenriksministeren hevdet at landene bevisst hadde valgt fredagen, dagen da Tyrkia hadde annonsert målsettingen om å tiltrekke seg 60 millioner turister i året.
Dette skjer samtidig som Erdogan er på valgturne i forkant av parlaments- og presidentvalget som forventes å bli avholdt i midten av mai. Mye står på spill for Erdogan, som med usikre utsikter til gjenvalg, har blitt kritisert for sin økonomiske politikk med lave renter tross høy inflasjon. Samtidig begynner frustrasjonen med Tyrkia i Vesten å nå høyder som gjør at man ikke kan utelukke at enkelte ser etter muligheter for å påvirke landets politiske utvikling.
Hva gjelder Sverige og Finland sine utsikter til medlemskap i NATO, så vil dette tidligst falle på plass etter valget i Tyrkia. Men trolig vil Tyrkia være best tjent med å la være å godkjenne deres medlemskap. Denne situasjonen blottlegger ikke bare disse landenes og NATOs slette diplomati, men også deres sviktende innsikt i Tyrkias interesser og ambisjoner.
-For Sverige og Finland har virket så skråsikre på deres medlemskap, at de har brent alle broer til Russland. Landene har også oppgitt det de måtte ha av nøytralitet, ikke bare gjennom å søke, men også ved å levere hjelp og militær støtte til Ukraina. Slik har de havnet i den ubehagelige situasjonen å bli assosiert som NATO-medlemmer, uten å ha NATOs formelle beskyttelse. Den praktiske konsekvensen er at landene har havnet i en enda dårligere sikkerhetsmessig situasjon enn de var i, mens målsettingen var det motsatte.
På samme tid benytter Erdogan dette til det fulle i sin valgkampanje, og kritiserer også Norge for å legge til rette for vanæring av koranen. Sveriges utenriksminister og flere politikere bærer mer ved til bålet ved å kommentere hendelsene, i stedet for å henvise til at dette er en sak man vil søke å løse gjennom diplomatiet. Fra Tyrkias side må det være underlig å se hvordan Europa har satt seg selv i denne posisjonen, med en brann i eget hus, som de bærer stadig mer ved til. Men at Tyrkia ser på det som en mulighet, det er det ingen tvil om.
Kynismen Tyrkia griper sjansen med, har fått enkelte til å foreslå å kaste Tyrkia ut av NATO. Bortsett fra at dette ikke er mulig basert på NATOs vedtekter, så er det heller ikke sikkert at dette er i NATOs egeninteresse. Tyrkia har en sentral posisjon i å holde flyktningestrømmene borte fra Europa, flyktningestrømmer som må antas å bli økende i årene som kommer. Tyrkia har også en stabiliserende rolle i Midt-Østen og tilbyr viktige strategiske baser for USAs militære styrker. I tillegg kontrollerer Tyrkia Bosporos-stredet, som er av stor strategisk betydning.
Tyrkia er også en viktig etterretningskilde. For noen år siden fikk jeg selv en tyrkisk restaurantmeny i postkassen dagen etter at jeg skrev noe negativt om tyrkisk politikk på Twitter. Jeg tolket det som et signal om at de følger med på meg. Jeg ble derfor heller ikke overrasket da Tyrkia hadde opptak fra det Saudi-Arabiske konsulatet i Tyrkia der Jamal Khashoggi ble drept. Hvor mye informasjon Tyrkia deler med USA og resten av NATO kan vi ikke vite med sikkerhet, men at Tyrkia sitter på mye etterretningsinformasjon, det er ubestridt. Det bør også være ubestridt at denne informasjonen fra deres nærområder er vanskeligere tilgjengelig for USA enn for Tyrkia. Derfor er også dette et argument for å holde Tyrkia i NATO.
Tyrkia besitter med andre ord ikke bare militære kapasiteter, men også strategiske. De representerer derfor en ressurs man ønsker å besitte, og i alle fall ikke ønsker å få mot seg. Spørsmålet er om Tyrkia vil la seg presse og påvirke av USA, eller om vi vil se en ytterligere fordypning og sementering av det økonomiske samarbeidet mellom Tyrkia, Russland og Kina på den ene siden, og økende sanksjoner mot Tyrkia fra Vesten på den andre.
For sannsynligheten for at vi får en ny periode med avansert balansekunst fra Erdogan ved makten, uten økte sanksjoner mot Tyrkia, ja den er mindre enn noen gang. Samtidig er Tyrkias betydning stigende, og Europa må både anerkjenne og respektere dette, om man ikke skal støte Tyrkia fra seg.
