Det som tegner til å være en tredje verdenskrig, utkjempes nå mellom USA med allierte på den ene siden – og Russland med allierte på den andre siden. Frankrikes Emmanuel Todd er bare en av mange intellektuelle som hevder dette. I Russland er det også en økende konsensus om dette, drevet fram av uttalelser fra politikere og mediepersoner som eksempelvis TV-ankeret Vladimir Solovyov, som på statlig russisk TV nylig uttalte at Det pågår en fullskala tredje verdenskrig og at NATO-land som forsyner Ukraina med våpen er legitime militære mål. Solovyov er ingen intellektuell lettvekter, og har en doktorgrad i økonomi – i tillegg til at han har skrevet en rekke bøker.
Vi må også huske på at når aktører på begge sider påstår det samme, så er det en fare for at inntrykket befester seg og blir en realitet – om det ikke allerede er det fra før. 3. verdenskrig er her.
Men for å forstå denne konflikten, så må vi gå tilbake i tid. Vi kan si at opptakten til Ukraina-krigen startet med NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008. Washington presset på for et toppmøte tidlig i 2008 for at avgående president George W. Bush skulle kunne få et siste møte med NATO-lederne. Møtet ble brukt til å presse delegatene til å gi Georgia og Ukraina NATO-medlemskap. Den europeiske grupperingen av NATO-toppmøtet (Merkel, Brown og Sarkozy) viste sin berettigede motstand, inntil de ble presentert for kompromisset MAP (Membership Action Plan). Punkt 23 i deklarasjonen fra møtet lød etter dette som følger:
NATO welcomes Ukraine’s and Georgia’s Euro-Atlantic aspirations for membership in NATO. We agreed today that these countries will become members of NATO. Both nations have made valuable contributions to Alliance operations. We welcome the democratic reforms in Ukraine and Georgia and look forward to free and fair parliamentary elections in Georgia in May. MAP is the next step for Ukraine and Georgia on their direct way to membership. Today we make clear that we support these countries’ applications for MAP. Therefore we will now begin a period of intensive engagement with both at a high political level to address the questions still outstanding pertaining to their MAP applications. We have asked Foreign Ministers to make a first assessment of progress at their December 2008 meeting. Foreign Ministers have the authority to decide on the MAP applications of Ukraine and Georgia.
Man unngikk med dette at landene ble medlemmer, og Merkel har senere forklart hvorfor dette var viktig. Samtidig hadde Vladimir Putin året før kritisert USAs forsøk på å jobbe for en unipolar verdensorden, og gjort det klart at Russland ikke ville støtte opp om en slik ambisjon. Putin søkte ikke konfrontasjon, men etterlyste et samarbeid på likeverdig basis. Med Bucuresti-deklarasjonen krysset man en rød linje, noe USA gjennom egne diplomatiske utsendinger var grundig informert om. Allikevel skulle USA vise seg å bli overrasket over Russlands respons. Og svaret kom raskt.
Bare fire måneder senere invaderte Russland Georgia. Hensikten var å skape en territorialkonflikt. Etter NATOs statutter kan ikke en stat bli NATO-medlem om den har aktive grensedisputter. Da man i 2014 fikk et kupp i Ukraina, annekterte Russland Krim, og Luhansk og Donetsk ble erklært som selvstendige utbryterrepublikker. Også dette for å hindre at Ukraina ble med i NATO, og ivareta egne eksistensielle sikkerhetsbehov.
Selve kuppet av den demokratisk og lovlig valgte presidenten Yanukovych kom til etter at han i den 21. november 2013 avslo en framforhandlet avtale med EU om et tettere samarbeid. Som et resultat fikk man fra 1. desember de berømmelige opprørene der store folkemengder protesterte i Kiev. 17. desember tilbød Putin et lån til Ukraina på 15 millioner dollar som alternativ til EU-avtalen. 22. januar fikk man de første to dødsfallene som følge av protestene, og en måned senere flyktet som kjent Yanukovych landet. Da den ukrainske presidenten ble erstattet med en USA-valgt administrasjon, skjedde det uten å følge de konstitusjonelle reglene, og politikere som William Hague villedet det britiske parlamentet om lovligheten av hva som hadde skjedd.
Russland hadde som en falmende stormakt all mulig grunn til å handle som de gjorde, i en situasjon der en annen stormakt var i ferd med å rive deres viktigste handelspartner ut av hendene deres og gjøre den til sin egen.
En samtidig russisk strategi som ikke passet med USAs unipolare strategi var Russlands bruk av myk makt i form av gasseksport. USA har ved flere anledninger i tidsperioden fra Bucuresti-toppmøtet og fram til i dag snakket om at Europa må redusere sin avhengighet russisk gass. Tyskland som er rangert som verdens fjerde største økonomi (2021), så annerledes på saken, og ønsket mer russisk gass. North Stream 2 skulle sikre dette. I ettertid har mange anklaget Tyskland for å være naive, som baserte seg på russisk gass. I realiteten tyder mye på at de ikke var naive i sitt forhold til Russland, men i sitt forhold til USA, og i hvor langt USA og med-allierte var villige til å gå for å stoppe Tyskland i dette.
USA hadde selvsagt en egeninteresse i at tysk og europeisk industri ikke fikk ytterligere konkurransefortrinn i form av mer billig gass. Det samme kan vi si om Storbritannia, spesielt etter Brexit. Ukraina som stod i fare for å miste store transittinntekter som følge av North Stream 2 var selvsagt i samme båt. Nasjonen Norge ville heller ikke være tjent med mer billig russisk gass i Europa, og var i likhet med flere andre allierte med på å komplettere interessefellesskapet som etter dette drev sanksjonsregimet framover.
En dypere mistro mellom USA og EU, med Tyskland og Frankrike som hovedspillerne, har også ligget som et bakteppe, spesielt som følge om avsløringene om at både Tysklands kansler og flere franske presidenter har blitt avlyttet av USA, og at man ikke har klart å lande en frihandelsavtale mellom kontinentene. Termineringen av North Stream 2 og USAs nylige gigantiske støttepakke (IRA) med subsidier for fornybar energi, har båret mer ved til bålet.
Innad i EU er det også en uro for at Tyskland vil innta en mindre kollektivistisk holdning til EU-prosjektet, hvilket Olaf Scholz sin snarvisitt til Kina på slutten av fjoråret kan være en indikasjon på. I sum gjør dette at Europa med industrilokomotivet Tyskland i spissen, er kraftig på defensiven, og at USA som følge av Ukraina-krigen i større grad enn tidligere er i stand til å legge premissene for det europeiske prosjektet. I lys av dette er stedfortrederkrigen i Ukraina tjenelig for USA.
Men lenge før stedfortrederkrigen skulle bryte ut i Ukraina, brøt det ut en annen stedfortrederkrig i Syria. En krig som varte fra 2012 til 2017, og som fremdeles ikke er endelig avklart. -Også der handlet det om innflytelse over energimarkedet.
Opptakten bestod i at Qatar i 2009 annonserte en plan om å bygge en rørledning for å forsyne Europa med gass fra verdens største gassfelt i den persiske gulf. Dette ville gjøre gassen som inntil da ble fraktet med skip, mer konkurransedyktig mot russisk gass. Syrias president Bashar al Assad avslo imidlertid å la rørledning gå over syrisk land. Det er grunn til å tro at avslaget ble gitt under press og/eller lovnader fra Russland, ettersom en slik ny rørledning ville være ødeleggende for Russlands markedsposisjon.
I mellomtiden annonserte Iran en plan om å etablere en egen gassrørledning til Europa via Syria. Assad signerte planen i 2012, og ikke overraskende brøt krigen ut det samme året. Som en konsekvens ble prosjektet naturlig nok forsinket. Iran har senere orientert seg mer østover, og mer eller mindre gitt opp å forsyne Europa. Det er allikevel en viss mulighet for at Iran på ett eller annet tidspunkt kan nå en avtale om å levere gass gjennom rørledninger gjennom Tyrkia, bygd av Aserbajdsjan.
Et viktig fellestrekk for landene som har vært involvert i Syria-krigen har vært deres interesser i rørledningsprosjektene. Qatar finansierte eksempelvis anti-Assad opprørsgrupper med 3 milliarder dollar mellom 2011 og 2013, og Saudi-Arabia har blitt beskylt for det samme. Den amerikanske majoren og instruktøren Rob Taylor skrev i 2014 følgende:
Viewed through a geopolitical and economic lens, the conflict in Syria is not a civil war, but the result of larger international players positioning themselves on the geopolitical chessboard in preparation for the opening of the pipeline.
Hvor bringer så disse to stedfortrederkrigene oss? Kanskje kan vi lære av andre verdenskrig. Forløperen til den var den spanske borgerkrigen. En krig som varte fra 1936 til 1939 og som USAs ambassadør til Spania under krigen beskrev som generalprøven for andre verdenskrig.
De spanske nasjonalistene mottok støtte fra Italia, Tyskland og Portugal, mens den republikanske siden ble støttet av Sovjetunionen og Mexico. Andre land som USA, Frankrike og Storbritannia fortsatte å anerkjenne den republikanske regjeringen, men praktiserte ikke-intervensjon. På tross av dette deltok titusenvis fra disse landene i de væpnede handlingene.
Andre verdenskrig utviklet seg altså fra det vi kan betrakte som en stedfortrederkrig. Det har mange glemt. På samme måte har faktorene for en fullskala verdenskrig vært til stede både i Syria, og nå i Ukraina. Spørsmålet er nå hvordan en slik verdenskrig vil se ut når begge parter har atomvåpen. Svaret er trolig at den vil fortsette å materialisere seg som stedfortrederkriger og konflikter på flere kontinenter, hybrid krigføring og gjennom økonomiske sanksjoner.
Samtidig ser vi en eskalering. Krigen kommer nærmere, flere nasjoner blir involvert, og dypere involvert. Kina som i Syria stod på sidelinjen, veier nå aktivt opp for Russlands tapte inntekter fra Europa gjennom et tettere økonomisk samarbeid. Og som Beijing og Moskva selv uttrykker det: Partnerskapet har ingen begrensninger. Den viktigste strategiske konsekvensen er allerede en realitet. Russland med allierte som Iran, dyttes i hendene på Kina. Dette har allerede fått betydelige konsekvenser handelspolitisk, militærstrategisk og for utviklingen i Arktis. At dette kan være en ønsket utvikling for USAs utenrikspolitikk kan derfor være vanskelig å forstå, ettersom det bare vil undergrave USAs styrkeforhold ovenfor dets største rival, Kina.
Gevinsten er imidlertid en langt større politisk, økonomisk og militær innflytelse over Europa, og en større innflytelse over det europeiske energimarkedet. Den økte makten over Europa benyttes allerede mot Russland, og vil i større grad trolig også bli benyttet mot Kina i årene som kommer.
Ser vi nærmere på den siste tidens begivenheter, så preges disse av at Ukraina, USA og flere NATO-land oppfordrer til ytterligere eskalering. Spørsmålet er hva man ønsker å oppnå med dette? Skal man se på hva Ukraina uttaler, så ønsker man å vinne tilbake alt ukrainsk land okkupert av Russland. Isolert sett ville dette vært en rimelig målsetting, men bare om man ikke hadde med en atomstormakt med vitale sikkerhetsinteresser å ivareta innenfor sitt territorium å gjøre. -Og om dette ikke var en stedfortrederkrig. Disse to forholdene gjør dette til noe helt annet.
Følgelig vil konsekvensene av en eskalering også være annerledes. Eskaleringsstigen inneholder en rekke muligheter for svært alvorlige hendelser, herunder fingerte atomubåtulykker i tettbygde strøk, annektering av Svalbard og en halv million kinesiske soldater oppmarsjert på grensen til Polen. For ikke å nevne hvordan en vinter i Storbritannia uten norsk gass vil se ut. Spørsmålet er om vi i Vesten har en tilstrekkelig innsikt i hvor eskaleringsstigen kan bringe oss, og hvilke langsiktige strategiske irreversible konsekvenser dette vil ha.
Det er fristende å svare et bastant nei på dette, fordi vi allerede er langt forbi punktet der Russland hadde en viss tro på å få sikkerhetsgarantier og bud om at NATO-utvidelse ikke ville bli aktuelt. Nå handler alt om å ødelegge Ukraina, og sikre at landets betingelser for gjenoppbygging og innlemming i den Vestlige sfære elimineres. Den enkleste måten å sikre dette på er å avskjære landet fra Svartehavet, slik Russland for det meste allerede har gjort. I tillegg bidrar selvsagt artilleribombingen med utsletting av byer til at disse ikke blir aktuelle å flytte tilbake til, samtidig som de mest verdifulle menneskelige ressursene overføres til Russland og russisk-kontrollerte områder.
Med Ukrainas forventning om og avhengighet av å vinne fram, settes Vestens kunngjorte idealer på spill, og gjør dette til en eksistensiell konflikt også for USA og NATO. I tillegg er Ukraina-krigen et frampek om hva Kina kan vente seg i Taiwan-spørsmålet. Sanksjonensregimet mot Russland virker avskrekkende på Kina. Samtidig vil en situasjon der Russland vinner fram med sine krav i Ukraina, være et tegn på svakthet. Om USA ikke klarer å vinne fram mot Russland, en stat med en økonomi på størrelse med staten Texas, vil det gi kineserne økt selvtillit, og man kan få en forsert konflikt med Taiwan. Dermed foreligger også grunnlaget for å si at USA ikke lenger har noen retrettmulighet i Ukraina, at eskaleringen allerede har gått for langt og at tredje verdenskrig er en realitet.
Tysklands motvilje mot å sende stridsvogner til Ukraina, kan imidlertid tolkes som et lyspunkt. For med videre eskalering får vi en verdensorden uten grunnlag for internasjonalt samarbeid. Dette er en verden verre enn summen av alle kriger, og en verden med en klima- og naturkrise ute av kontroll. En slik verden er en verden uten framtidshåp. Det er den verdenen vi lever i per i dag. Håpet ligger i fred.
