I takt med at sanden renner ut av timeglasset, lukkes tidsvinduet for å agere på 1,5 gradersmålet. Mange klimaforskere vil hevde at selv 2-gradersmålet er helt urealistisk basert på eksisterende handlingsplaner. Det er konsensus blant klimaforskere om at dette vil være katastrofalt. Dette frustrerer klimabevegelsen ikke bare i Norge, men globalt. Derfor ser man også at det stadig dukker opp flere nye aktivistgrupper og aksjonsformer.
I Norge er det kanskje Extinction Rebellion Norge som de senere årene har gjort seg mest bemerket. De stiller følgende tre krav til norske myndigheter:
- Fortell sannheten
Myndighetene må fortelle sannheten om det livstruende klimasammenbruddet og den økologiske krisen, og om nødvendigheten av hurtige og gjennomgripende omstillinger.
c - Ta tak nå
Myndighetene må handle for å stoppe ødeleggelsen av biosfæren og masseutryddelsen av arter, og redusere klimagassutslippene til netto null innen 2025.
c - Styrk demokratiet
Myndighetene må etablere og lytte til avgjørelsene fra et rådgivende, representativt borgerråd for å sikre en rettferdig omstilling til et bærekraftig samfunn.
d
Stopp Oljeletinga er en kampanje som også har gjort seg bemerket den siste tiden. Den norske grenen av kampanjen forlanger følgende av regjeringen:
- Erklær umiddelbar stans i all videre leting etter olje på norsk sokkel.
- Legg frem en konkret plan for rettferdig omstilling for dagens oljearbeidere.
d
I utgangspunktet er ikke kravene fra disse to aktørene urimelige politiske krav. I alle fall ikke sett opp mot den natur- og klimakrisen forskningsrapporter har rapportert om de siste tredve årene. Problemet er altså ikke at disse kravene ikke har et forskningsmessig belegg, men at de utfordrer maktbasen for norsk petroleumspolitikk. En politikk som støttes av både USA og EU, men som undergraver hensynet til verdens fattigste, og framtidige generasjoner.
Som om dette ikke var nok, så ser vi også at de fremdeles fredelige og ikke-voldelige miljøaksjonene og protestene i stadig større grad kriminaliseres gjennom bøtlegging og fengsling. PST sin trusselvurdering for 2021 kan også tyde på at de følger med på hva som skjer:
I flere europeiske land har det vært en vekst i radikale aktivistgrupper som fokuserer på klima-, miljø- og naturvernsaker. Flere av disse gruppene har økt antall aksjoner. Formålet har vært å påvirke politiske beslutningstakere til en mer miljøvennlig linje samt å skape offentlig oppmerksomhet rundt egne saker. De fleste aksjonene i Europa har vært ikke-voldelige. Sakene vurderes imidlertid å ha et potensial for å radikalisere personer også i Norge. Blant annet har vi erfart at lokalpolitikere og meningsmotstandere trues og sjikaneres i enkeltsaker knyttet til miljø- og naturvern. Enkelte kan utvikle en intensjon om å benytte vold for å støtte eller nå politiske mål.
I seg selv betyr dette at miljøaktivister i stadig større grad må være forberedt på at de kan bli overvåket og infiltrert. Man kan også risikere at norske lovgivende og dømmende myndigheter plukker opp de samme trendene man ser i USA, som i følge den veldedige organisasjonen Article19, er preget av:
- Altfor brede og vage definisjoner av opprør og ulovlig forsamling.
- Sivil og kriminell immunitet for drap på demonstranter.
- Oppmuntring til aggressiv statlig aksjon mot demonstranter.
- Uforholdsmessige straffer for sperring av offentlige veier og tilgang til offentlige bygninger.
- Tap av offentlige ytelser og offentlig sysselsetting for domfelte
protestrelaterte forbrytelser. - Overdrevne straffer for å ødelegge offentlige monumenter og minnesmerker.
- Uforholdsmessige straffer for å protestere nær rørledninger og lignende tekniske installasjoner.
- Lover som pålegger demonstranter å betale offentlige kostnader og skader forbundet med protestene.
- Anklager om hets og utpressing for organisering av protester.
d
Article19 påpeker i sin rapport at forsamlingsfriheten er grunnleggende for alle andre rettigheter, i stor grad på grunn av dens effektivitet som et verktøy for å skape vellykket endring, spesielt for marginaliserte grupper.
Antall lover som tar sikte på å begrense talspersoners evne til å protestere understreker bare dette poenget, og selv om mange av de nåværende foreslåtte lover i USA ikke nødvendigvis vedtas, bør det være svært urovekkende at de er tatt opp til vurdering i utgangspunktet. Som rapporten bemerker; Et samfunn som kriminaliserer den fredelige forsamlingsretten kan ikke lenger kalles en demokratisk stat.
På bakgrunn av det som skjer rundt oss, er det god grunn til å forvente at norsk miljøbevegelse radikaliseres ytterligere, og i takt med at diskrepansen mellom norske myndigheters handlinger og FNs klimapanels anbefalinger stadig øker. Lovgivende og dømmende myndigheter vil som en konsekvens settes under press for å dømme hardere. Dette vil lede til en dynamikk der man provoserer fram mer ekstreme handlinger fra miljøaktivistene. Dette har vi allerede sett, og det vil med sikkerhet utvikle seg videre både globalt og her i Norge.
Men heldigvis kan regjeringene selvsagt velge å se seg tjent med å komme protestbevegelsene i møte. Dette vil ikke bare være smart, men også nødvendig. Spørsmålet er om det er politisk mulig. Andreas Malm sin bok med tittelen How to blow up a pipeline, kan fort bli skremmende aktuell hvis ikke.
